HVORDAN ER DET Å HA HUND SOM MUSKELSYK?

HVORDAN ER DET Å HA HUND SOM MUSKELSYK?

Jeg heter Regine Elvevold, er 21 år fra Tromsø. Jeg har en hund som jeg er utrolig glad i. Hun er en åtte år gammel Cavalier King Charles Spaniel. I dette blogginnlegget vil jeg skrive litt om hvordan jeg synes det har vært å ha en hund når jeg selv har en muskelsykdom.

For åtte år siden var jeg en hundegal jente. Jeg elsket alle hunder, og ville gjerne hilse på de som gikk forbi. I tillegg ble jeg overlykkelig hvis jeg kjente noen som lot meg gå tur med hunden deres. Det var på den tiden jeg kunne gå selv ved hjelp av en rullator. Jeg var ikke avhengig av assistenter, på den tiden, og det var kun meg og den hunden jeg fikk gå med som var på tur. Jeg hadde mast og mast på foreldrene mine for å anskaffe hund. Jeg la brev etter brev i postkassen, og fortalte dem hvor fint det hadde vært for meg med en hund. Den kunne være der for meg hvis jeg var lei meg på grunn av at sykdommen ble verre.

Til slutt fikk jeg endelig viljen min, og kjøpte Cora. Det tok ikke lang tid fra vi fikk hun til jeg ikke kunne gå lengre selv. Da måtte jeg rulle eller sykle turer med henne. Men det gikk fint – hun elsker å springe ved siden av sykkelen eller mini crosseren, og blir aldri skremt av hjelpemidlene mine, heldigvis.

For et par år siden flyttet jeg i egen leilighet. Heldigvis ganske nært familien. Cora bor hos familien fordi det er der hun er vant å bo og føler seg hjemme. I tillegg er det begrenset hvor mye kapasitet jeg har til overs etter alt jeg gjør i hverdagen. Tiden går til studiet, trening, reiser, frivillig arbeid og ikke minst å være sosial med medstudentene. Jeg prøver å få tid til å hvile ettersom jeg har erfart hvor utrolig viktig det er å lytte til kroppen, spesielt når man har en muskelsykdom.

Dessverre blir det lite tid og energi til overs som jeg så gjerne skulle brukt på Cora. Det blir derfor vanskelig for henne å bo hos meg. Heldigvis kan assistentene mine gå tur med henne når jeg slapper av i hverdagen så det er jeg glad for. Når man er et barn på 13 år, er det vanskelig å skjønne hvor mye ansvar det vil innebærer å ha en hund, og hvor mye tre turer HVER dag egentlig er. I tillegg hadde i alle fall jeg, som 13-åring, mye mer tid til overs som jeg kunne bruke på Cora, samt mer muskelkraft i kroppen. Jeg trengte ikke prioritere så hardt hva jeg ville bruke energien min på. Heldigvis har jeg familie som forstår meg godt, og maser aldri på meg om noe med hunden. Jeg tar ansvar for henne når jeg har tid og overskudd til det.

Skrevet av Regine (medlem i FFMU)