Å snakke med barn om funksjonsnedsettelser, følelser og opplevelser

Tidligere ble foreldre advart mot å snakke med barna sine om diagnoser med dårlige fremtidsutsikter. Nå oppfordres de til å gjøre det. Hvorfor er det viktig å snakke med barn om dette og hvilke forutsetninger har barn for å delta i slike samtaler?

Frambus psykolog Torun M. Vatne har skrevet en temaartikkel om hvordan man kan gjennomføre vanskelige samtaler med barn. Her går det frem at barn stort sett har tre hovedkilder til informasjon om diagnoserelaterte forhold. Dette er

  • viktige andre, som foreldre og helsepersonell
  • samfunnets forklaringer
  • egne opplevelser

Hvis ikke barna gis forklaringer fra foreldre eller helsepersonell, og det ikke foreligger tilstrekkelig og korrekt informasjon rundt dem, danner de som regel forklaringer slik det faller naturlig for dem. Disse kan inneholde misforståelser og hindre hensiktsmessig tilpasning til livet med funksjonnedsettelse. Eksempler på dette er barnet med nedsatt lungefunksjon som prøver å trene seg ”mindre lat”, eller barnet som opplever å bli slått av sin psykisk utviklingshemmede bror og forklarer dette med at ”han ikke liker familien sin”.

Ved å snakke med barn om diagnosen og konsekvensene av den får de

  • informasjon som kan fjerne misforståelser
  • mulighet til å sette ord på tanker og følelser
  • mulighet til å gi de voksne innsikt til å støtte og hjelpe der det trengs

Kunnskap om det som feiler en selv eller søsken kan bidra til større trygghet, større aksept for utfordringene man møter og mer hensiktsmessig mestring i hverdagslivet.

Les hele artikkelen på frambu.no

Del