Lene forteller at hun tidlig i skoleløpet var klar over at hun ikke var som sine jevnaldrende. Foreldrene hennes var svært opptatt av at hun skulle få den hjelpen hun trengte. Tilretteleggingen var på mange måter enkel. Lene foreller at på klasseturer fikk hun tilbud om alternativ rute, i gymtimer hvor det skulle jogges fikk hun sykle, og skulle man fra A til B, så ble hun kjørt med bil. Det sikret at hun hadde overskudd til å konsentrere seg om det faglige og sosiale.
Lene fikk PC i 5 klasse og det gjorde hennes skolehverdag mye lettere. Tidligere hadde hun mye smerter i hånda og hun brukte all energien på å lytte og skrive for hand. Med skole pc ble dette mye enklere. Hun hadde også dobbelt sett med skolebøker, slik at hun slapp å gå mye med tung sekk. I gymtimene så hadde hun fysioterapeut eller en mindre krevende aktivitet enn de andre. I tillegg forteller hun at hun hadde en kontorstol i stedet for trestol.
Overgangen til ungdomsskolen
Foreldrene til Lene tok kontakt med ungdomsskolen i god tid før hun skulle starte for å gjøre dem oppmerksomme på hvilke behov hun hadde. På den måten fikk de en god overføring og ivaretagelse av Lenes behov.
På barneskolen så tenker man ikke så mye over hva andre tenker om seg, I tenårene og på ungdomsskolen er dette noe som ofte forandrer seg. Ungdomstiden er ikke alltid like enkel. Lene forteller at hun var ekstra bevisst på at hennes medelever ikke kunne se at hun var muskelsyk. Mange av hennes klassekamerater hadde derfor vansker med å forstå hvorfor hun fikk bruke datamaskin til å skrive prøver, tentamener etc. Det hente ofte at andre elever syntes dette var urettferdig. Lene hadde heldigvis en god venninne som forsto hvorfor Lene fikk denne hjelpen. Det var en god støtte for henne.
Lene mener det var viktig at lærerne hennes var godt informert om hennes situasjon.